amando

Da vi var og trente på fredag nevnte Nasra noe om en snartur til Abisko, og før jeg visste ordet av det var det lørdag og vi satt godt plantet i baksetet klare for roadtrip! Siden Nasra elsker å leke med kameraet mitt (og å sitte i bil uten noe å gjøre for lenge kan føre til mangel på energiutslipp) følte jeg meg forpliktet til å ta det med, og fordi det faktisk er folk som leser bloggen min tenkte jeg at jeg like greit kunne legge dem ut her, bare for at det ikke skal bli så alt for tomt. Selv om det egentlig bare er fullt av bilder av Nassitassi med sine utrolig vakre ansiktsuttrykk. Sa jo tross alt at jeg kunne bloggeblogge når jeg faktisk gjør ting, så...

Selv om spørsmålsrunder er noe av det kleineste jeg vet, var det visst fler enn bare et par stykker som ville jeg skulle ha en. Om det skulle være av interesse for flere... så vis interesse. Hvis ikke er det bare å drite i alt det her, så kan dette være det kleine innlegget som bare ligger her helt uten grunn og som vi alle kan se tilbake på og le av om et par år. Så... Om det er noe du mener jeg bærer av viktig informasjon som du fortjener å høre alt om, hit me.

Jeg velger å ikke legge skjul på at jeg er et menneske full av negativitet og pessimisme, og trenger som alle andre en gang blant å få spredd litt kvalme. Det var vel derfor jeg lagde denne bloggen til å begynne med, om jeg ikke husker feil...

Når man har like profilbilder på Facebook. Ikke godt å si om man er inne på den ene eller den andre bestevenninna - kanskje til og med kjæresten, søstra som nettopp fylte 8 og derfor ikke helt har forstått prinsippet med profilbilder, eller noen som har hatt en eller annen meningsløs status som avbildede var så heldig å være førstemann å like? Bilder av hester, hunder, biler, gjess, kloakkrør og oppvaskkummer er like irriterende forresten, mens jeg nå først er inne på dette med profilbilder. 

At det året du er født skal kunne si absolutt alt om hvordan du er. Om det hadde vært etisk riktig med en slik holdning, burde jeg ha vært født i 2007 for å kunne være på samme nivå som mine mentalt jevnaldrede. Bare fordi en løs tøs er født i 1998, betyr ikke det at alle jentene født i 1998 er løse tøser.

Fjortisjenter som leker dumme bare for å få oppmerksomhet. Jeg orker ikke si annet om akkurat denne her enn at dere setter oss jenter som faktisk er rimelig sosialt dumme, i et utrolig dårlig lys. Vær vennlig og slutt med det, og på forhånd takk.

Folk som tror hashtags har noen som helst form for funksjon på Facebook eller blogg. Det har ikke det - ikke i det hele tatt. Dersom du føler for å spamme hele verden med hashtags kan du heller skaffe deg Twitter, der den lille #-en faktisk har en funksjon. Du kan for all del skrive om den følelsen på Facebook, bare ikke #denfølelsen. Det gir ikke mening, og ser egentlig bare dumt ut...

Beliebers og Directioners. Til å begynne med var dette bare et småsøtt konsept, men jeg synes det har tatt helt av med tiden. Det er ingenting galt i å verken like eller mislike musikken til verken Justin Bieber eller One Direction - men det å ta helt av dersom noen skriver, sier eller bare antyder noe ondt om dem. Hva så om jeg ikke synes Justin Bieber eller Harry Styles er verdens fineste? Som sagt; søtt konsept, men så drar enkelte det litt for langt og da legger jeg mitt irritable humør på dem alle. Beklager til alle mine venner og kjente som elsker og forguder Justin og/eller 1D. Misforstå meg rett: Jeg har absolutt ingenting imot selve artistene eller musikken deres, bare menneskene som tar helt av over det.

At Mac-laderne aldri får være med på bilder. Jeg vet dette er en så utrolig idiotisk ting å irritere seg over at jeg heller burde være flau enn å skrive såpass åpent om det, men tenk over det; ser du noen gang laderen står i når diverse bloggere skryter over sine flotte eplemaskiner? Sjeldent. Jeg er sikkert den absolutt eneste i hele verden som reagerer på det, men med tiden har det blitt utrolig provoserende... Utrolig nok.

Og sist men ikke minst.... Emilie Jørgensen. Jeg orker ikke skrive noe. Se heller bare her, så skjønner dere:

Alle de koselige, morsomme, glade meldingene du sender meg... Jeg leser de om og om igjen, går aldri lei. Jeg ser for meg smilet ditt - det fineste smilet i verden. Og øynene; verdens fineste, de og. Håret ditt, armene dine, bena dine... Hele du er det vakreste Gud har skapt, både utseendet og personligheten. Du er så snill og god, morsom, sjarmerende, omtenksom, romantisk. Du er den jeg smiler mest med (og av), samtidig som du er den jeg kan ha de mest seriøse samtalene med. Selv når du er dødsirriterende klarer du å ro deg i land med et enkelt lite smil, og jeg faller mer og mer for deg for hver gang vi er sammen.

Jeg kan sitte og høre kjærlighetssanger mens jeg dedikerer dem til deg inni hodet mitt. Hver eneste gang jeg ser film, enten det er alene eller med andre, tar jeg meg selv i å tenke at det ikke blir det samme uten deg. Helt siden vi begynte å prate sammen har du greid å få hjertet mitt til å hoppe over mer enn bare ett slag, egentlig uten å gjøre noe som helst. Du har blitt en så utrolig viktig del av livet mitt, ord blir meningsløse i forhold til alt som foregår i både hjerne og hjerte bare ved tanken på deg.

Jeg lovde meg selv å aldri bli en sånn typisk klisjé-jente som driver og danner seg scenarioer og fantasier om den man har falt for, men så kom du valsende inn i livet mitt og tok meg med storm...
 

weheartit

Jeg har noen blogger jeg leser fast og på daglig basis, og jeg har de bloggene jeg bare kommer over helt tilfeldig. Så alt for ofte når jeg stikker innom en av disse "tilfeldige" bloggene, blogger de om ting som virkelig ikke har noe på internett å gjøre. Derfor tenkte jeg at i motsetning til alle de som skriver om "hvordan du får en bra blogg" og så videre, kjører jeg en liten "slik gjør du ikke annet enn å skremme leserne dine halvt ihjel":

Vold i hjemmet.
Som de fleste mennesker verden over er jeg sterkt imot barnemishandling, dyremishandling; egentlig all slags form for mishandling som finnes. Selvfølgelig er dette noe som plager de som blir utsatt for det, men tror du virkelig dette er noe det er lurt å skrive om på internett, der absolutt alle kan se det? Enten du velger å ha en anonym blogg eller ikke, synes jeg ikke du skal skrive noe i detalj om hvordan du har det hjemme dersom du har det fælt. Velger du å skrive om det på en blogg der alle vet at du er deg, kan du gjøre absolutt alle rundt deg livredde. Sliter du hjemme bør du heller si fra til barnevern, psykolog, helsesøster, lærer - ja, noen du vet kan hjelpe deg. Det kan ikke en blogg, med mindre du vil få det gjort på helt feil vis...

Sex og sånn.
Uansett hvor ung og dum du er, er det å miste jomfrudommen ikke noe du trenger å skrive en kilometerlang historie om for å dele med hele Norge. Tror du virkelig det finnes andre mennesker enn ekle, perverse griser som faktisk vil høre om sexlivet ditt? Og tror du din utkårede synes det er så utrolig kult at du skriver om det på en blogg som både folk dere kjenner og ikke kjenner enkelt kan finne tak i? Jeg for min del vil ikke engang vite om folk er jomfru eller ikke, for selv det er en ting man skal holde mellom seg selv og sine eventuelle partnere - ikke hele verden.

Selvskading.
Jeg vet at blogging kan være en utrolig god form for terapi for mange. Det å ha en plass å skrive om følelsene sine, få respons på det man skriver, og merke at til og med folk som ikke kjenner deg faktisk bryr seg, kan for mange gjøre det hakket lettere å se positivt på alt annet som har gått galt. Dersom du sliter med depresjoner, angst og lignende kan det i tillegg være smått interessant for andre å lese om hvordan du har det - men om du har tenkt å legge ut blodige bilder av kutt og oppkast og alt mulig, synes både jeg og flere av mine med-Nordmenn at det bør du nok heller la være. Om en eller annen uskyldig 9-åring ved en tilfeldighet kommer over en blogg fyllt med blod og gørr tror jeg nok det vil skape mer enn bare små traumer; vil du virkelig være årsaken til det? (...Og dersom du faktisk vil det, tror jeg nok du gjør lurt i å skaffe deg en psykolog eller lignende).
Edit: Skjønner mange er uenig her, men dette er min mening. Prøv å ha litt vett i hodet før dere kommer her og kommenterer usaklig og dumt - de kommentarene godkjenner jeg ikke. 

Drama, baksnakking, bitching, etc.
Uansett hva kjerringa har gjort mot deg, er det aldri lurt å skrive om det på internett; ikke en gang på Facebook. Det gjør egentlig ikke annet enn å sette deg i dårlig lys, enten det er du som har oppført deg som en dritunge eller ikke. Det er alltid lurere å ta ting ansikt til ansikt enn å starte en krig over internett ved å poste et blogginnlegg om hva det nå enn er som har skjedd. Det er mer modent, og du slipper å bli hjemsøkt av dine handlinger senere i livet.
 

En annen ting du burde tenke over før du velger å starte en blogg, er hvor moden du egentlig er. Klarer du å tenke over det du skriver? Prøv å holde deg så nøytral som mulig slik at du unngår å krenke noen, støte noen, såre noen, og så videre. Og selv om det ikke er en norsk stil du sitter og skriver, så prøv for Guds skyld å holde så god orden på grammatikken som du kan. Alltid prøv å virke mer moden og sofistikert enn det du er. Det lønner seg faktisk når det er blogging du driver med, tro det eller ei.
 

Og ellers - stay positive!

Jeg har fått utrolig mye pes for at jeg ikke har blogget på over en måned, men det kommer av at jeg rett og slett ikke har hatt noe interessant å si. Fikk tidenes skrivesperre, så alt jeg prøvde meg på ble bare et eneste stort kaos av bokstaver. Derfor la jeg bare bloggen helt vekk en stund, og tenkte at jeg kunne heller samle opp en hel del inspirasjon til den dagen kommer og jeg virkelig bestemmer meg for å gidde å bry meg om bloggen mer. Dette her er bare for å tilfredsstille mine to vakre bestevenninners behov for å lese bloggen min en gang iblant. Neste kan jeg blogger skal det forresten handle om noe helt annet enn blogging, for nå begynner jeg selv å bli rimelig lei av det. Promise!

...Og en ting til: tusen, tusen takk for alle fine kommentarer - både her på bloggen, på facebook, og overalt ellers! Dere er så utrolig gode som har så mye fint å si, på tross av hvor sjeldent jeg blogger, og at jeg det meste jeg skriver er bare tull. Det betyr utrolig mye ♥

Jeg sitter på Facebook dag ut og dag inn. Har jeg ikke eplet i fanget, sitter jeg på mobilen - har jeg ingen av delene tilgjengelig er jeg ganske så nær ved å bli gal. Så kommer det øyeblikket da det skjer absolutt ingen verdens ting på Facebook, og alt jeg tenker er ".....hva i alle dager gjør jeg nå?" Åpne ny fane. Og så sitter jeg der og stirrer ut i luften med en tom fane oppe, uten peiling på hva i all verden det er jeg har tenkt meg inn på slags fanterier. Bloglovin? Ingen nye poster. Artige.no? Finnes nesten ikke morsomt lengre. Vg? Ingenting interessant. Dagbladet? Ikke der heller. Et aller siste forsøk: Folkebladet? Ingenting. Så leser jeg gjennom nyhetsoppdateringene på Facebook på nytt og på nytt og på nytt. Vurderer å skrive noe, bare for at det skal være noe nytt der både for meg selv og andre å lese, men hva? Har ikke peiling. Dropper det.

Også kommer jeg på det. Jeg har jo en blogg. En blogg med fjorten upublisterte innlegg som jeg aldri blir ferdig med fordi det er hardt å leve et liv som perfeksjonist. En blogg stort sett uten bilder fordi jeg er alt for lat til å orke å ta noen. En blogg som blir oppdatert 1-2 ganger i uken, til alle mine elskede superfans' store fortvilelse. Nytt innlegg. Jeg er helt tom for ord. Arkiv. Nei, jeg har ingen ideer om hva som gjør alle mine fjorten halvskrevne innlegg komplette og klare til posting. Ja, da kan jeg jo like greit fortelle hele verden om hva som har skjedd i livet mitt i dag - selv om det strider mot min religion? Ja vel, greit. Det er i det minste verdt et forsøk.

Der slår det meg. Jeg gjør jo absolutt ingen verdens ting. Jeg ligger langflat i senga og klager over at jeg ikke orker noen ting, og orker ikke gjøre noe med det heller. Jeg har ingen fantastiske tanker å dele med resten av verden heller, ingen inspirasjonskilde som kan gi meg ideer. Så hva skal jeg med en blogg da, når jeg ikke orker å gjøre noe som helst for å vedlikeholde den - ingen tanker, ingen bilder, ingen innlegg, ingen ingenting?
 

Jeg lever nok antageligvis det kjedeligste livet en kan tenke seg, og alt annet jeg kunne trengt å få ordlagt og spredt ut i luften er alt for personlig til å deles. Hvem bryr seg vel om hva jeg spiste til frokost og hvor t-skjorten min som jeg har hatt i tre-fire år kommer fra og hvilket toalettpapir jeg bruker? Tenk at folk faktisk blir sponset sminke og hårprodukter og klær og sko (og sikkert toalettpapir), bare fordi de forteller folk de sikkert ikke vet at eksisterer en gang hva de spiste til frokost og hvor t-skjorten kommer fra. (Og toalettpapiret...). De tjener sikkert flere tusen i måneden på å gjøre akkurat det, bare fordi vi andre mennesker er intet annet enn nysgjerrige stalkere som ikke har bedre ting å ta oss til enn å misbruke internettet til å snoke i andres liv. 

Og ikke gjør de det noe vanskelig for oss heller. De ber jo tross alt om det når de velger å brette ut om alt og ingenting åpent og offentlig på nett. Også presterer de i å påstå at de blogger kun for sin egen del, ikke for å ha mange lesere og bli kjendis og tjene penger og leve det late liv, for så å klage på at deres kjære lesere kommenterer for lite. Da blogger du for oppmerksomhetens skyld, og fordi du vil at folk skal lese det du skriver. Det er ikke å ha en blogg bare for deg selv, er det vel? Dersom du er en av de som sier du blogger kun for din egen del fordi du vil kunne se tilbake på alle minnene om noen år, kan du heller fremkalle bildene og lage din egen personlige scrapbook. Da får du noe produktivt ut av dagen din, og du kan fremdeles ha alle minnene dine når internettet en vakker dag blir lagt ned for godt. Win-win.

Jeg blogger fordi jeg har tenkt å bli superkjendis og rik av å sitte på rumpa i min kjære seng og skrive unødvendige ting over internett til mennesker jeg aldri har møtt, for så å få kommentarer igjen om hvor fantastisk jeg er, og hvor interessant at jeg skriver er, og hvor utrolig inspirerende jeg er, og for ikke å snakke om hvor ufattelig vakker jeg er. Det er ikke noe jeg legger skjul på, og i motsetning til andre som har som mål å bli superkjendis av å gjøre ingenting, er jeg ærlig med dere. Nemlig. (Men meg kan dere ikke stalke fordi jeg ikke bloggeblogger. Jeg er smartere enn jeg ser ut som.)

Og bare for å leke litt typisk toppblogger, avslutter jeg hele innlegget med å si "ikke for å klage eller noe, jeg bare trengte å få det ut" - selv om å klage var akkurat mitt mål med å publisere dette innlegget. Hør på denne sangen og ha en fortreffelig ettermiddag videre, barn.

Supermarie.net, rett og slett fordi Marie Brudevold er den diggeste dama jeg aldri har møtt. Jeg ville ikke nølt et halvt sekund om jeg hadde fått muligheten til å treffe på dette vindunderet av et menneske. Med vakre tekster og fantastiske bilder kan jeg med hånden på hjertet si at om Supermarie noen gang legger ned bloggen sin kommer jeg til å felle mer enn bare én tåre.

Krollalfa.blogg.no - hun skriver de vakreste tekstene man kan tenke seg, og bildene passer alltid så himmelsk bra til det hun skriver. Det absolutt eneste negative med hele bloggen (og mest sansynlig hele jenta), er ikke verre enn at hun blogger alt for sjeldent.

Og sist men ikke minst: Linniiie.com. Selv som den er den antageligvis mest ironiske bloggen i hele verden, kan den så absolutt plante et stort smil om munnen på de fleste. Hun kan få alt til å virke så likegyldig og hverdagslig. Så absolutt verdt å klikke innom en gang i blant!

Siden jeg hater å avslutte innlegg med et spørsmål, får det heller være valgfritt om dere vil fortelle meg hvilke blogger dere liker å lese. Jeg er lutter øre uansett.

Håret ditt blir ikke lengre av at du drar i det. Du ser verken høyere eller slankere ut av å stå på ett ben. Du kler ikke hvitt hår om du er oransj i trynet med mindre du er et mirakel på to ben og med ryggmarg. Foundation lages ikke for å drukne leppene med. Du blir ikke en fotograf av å ta svart/hvitt-bilder med en crappy kameramobil. Du er ikke kul bare fordi du har iPhone (- Mac derimot.... Neida...joda....). Du kan ikke synge bare fordi din mor sier det; det er lurt å anskaffe seg et litt bredere perspektiv før du satser på å bli YouTube-kjendis. Gutter liker jenter som pusher det til det meste - ekte mannfolk (eller bare litt mer modne gutter) liker jenter med litt mer klasse enn som så. Det å klage over at du er stygg har ingen annen effekt enn å irritere alle rundt deg til grunne. Du er ikke populær bare fordi du har 1000 venner på facebook. Det er ikke fysisk mulig å være godt likt av absolutt alle rundt deg, så da er det heller ikke nødvendig å bli sur og lei når du innser at det faktisk finnes folk som ikke liker deg der ute. Det gjør deg ikke mer spesiell å ha "Bieber" i navnet ditt på facebook i og med at det finnes x antall kommende Fru Biebere der ute, derimot begynner folk heller bare å fundere over hvem faen du var igjen...

Og sist men ikke minst: Det nytter ikke å klage over alt folk skriver på facebook. Hadde vi levd for å tilfredstille alle og enhver hadde nok nyhetsoppdateringene forblidd tomme og ingen hadde turt å dele noe som helst av det som skjer i deres spennede hverdag med folk som egentlig ikke leser, de bare liker alt de kommer over, i frykt for å irritere intet mer enn én enkel person.

Random og sugent innlegg men ok, av og til er det bare rimelig greit å få det ut av systemet når jeg først har en plass å spre kvalme.

En ting som irriterer meg så grenseløst mye at jeg skal dedikere et helt innlegg til akkurat dette temaet, er meningsløs faceraping.

Det å endre noens fødselsdag kan sikkert være morsomt der og da for den som begår den kriminelle handlingen, men for alle vi som blir utsatt for ydmykelsen etter å ha gratulert noen med dagen de hadde for et halvt år siden er det bare frustrerende og paranoiafremkallende. Før trengte jeg ikke gå inn på "se vennskap" for å dobbeltsjekke at jeg gratulerte vedkommende omkring samme dato året før - nå derimot... Og den følelsen du får når det ikke er "takk" du får tilbake, men "sorry, facerape, har ikke bursdag i dag" er ubeskrivelig. Trangen til å slette hele innlegget presser seg på, men du frykter at andre kommer til å kommentere det om du gjør det, så du velger å la være.

Og det å ta over andres facebookprofil bare for å fortelle verden at du synes at du selv er slikt et fantastisk vakkert menneske ser jeg heller ikke helt poenget med. Dersom jeg nå plutselig føler for å fortelle hele verden at en eller annen av vennene mine er verdens beste, kommer da folk som ser det til å tolke det som en facerape eller at jeg faktisk bare er glad i vedkommende? Gå for førstnevnte.

Også har vi den klassiske "lik alle Justin Bieber-sidene du kommer over"-facerapen. Denne er en nesten like åpenbar facerape som den over her. Det er nok bare overgira fjortisjenter som føler de er nødt til å like mer enn én Justin Bieber om de i det hele tatt mener det er nødvendig å like han i det hele tatt. Når du først har andres facebookprofil i dine armer og kan gjøre akkurat det du vil uten å tenke på konsekvensene, så for Guds skyld lik andre ting enn bare Justin Bieber, Rebecca Black, osv. Kakeriet, for eksempel?

Sist men ikke minst har vi den berømte "jeg er homofil"... Jeg føler det ikke nødvendig å kommentere denne engang, så meningsløs og dum og lite kreativ er den.

Poenget mitt er, vær så snill og vær litt mer kreative når dere først er i gang. Det meste er så sinnsykt oppbrukt allerede at jeg facepalmer så hardt at jeg får ont lengst innerst i hjernemassen når jeg kommer over dem, om igjen og om igjen og om igjen...