kvalmende deprimert

Ifølge denne artikkelen er det et valg å være deprimert. Eller, egentlig skriver han at «glede er et valg», men det er vel bare en litt finere måte å si at depresjoner, angst og andre psykiske lidelser også er det ettersom man har valgt det over gleden.

Det er til en viss grad sant at man velger sin egen lykke, men det betyr ikke at man velger å være deprimert. Det er ikke noe man bevisst setter seg ned og tenker grundig over før man gjør et klokt og informert valg; velger jeg å være deprimert, eller velger jeg å være lykkelig? Det er valg som blir gjort for deg. Genetikk, miljø, oppvekst, tidligere erfaringer; alt annet enn om du selv ønsker å være det eller ikke spiller inn. (Selv om det sikkert er enkelt for deg å bli deprimert dersom det er ønskelig, men det ser jeg ingen grunn til at du skulle finne nødvendig).

«Ta deg en pause på fem minutter neste gang du begynner å deppe over din egen elendighet. Forsøk heller å være takknemlig for alt det du har som du ikke fortjener.» Jeg gjorde det en gang, og jeg ble ikke lykkelig av det akkurat. Lever du et liv som deprimert, da ofte med mindreverdsfølelse og (i alt for mange tilfeller) selvmordstanker, skal det godt gjøres at du tenker sånn uten å få lyst til å ende alt, fordi man da lett kan få dårlig samvittighet fordi jeg har det ikke så fælt, jeg har ingenting å klage over, folk har det verre. Jeg er usikker på om det finnes en bedre måte å ødelegge et menneske på enn å fortelle at de problemene det har er ikke verdt å klage over fordi det er tross alt krig i verden og sult og tørke og du gråter selv om du har en iPhone 5S og en familie og mange venner som elsker deg og skolegang og tilgang på mat. Det blir jo på et vis det samme som å fortelle fattige, foreldreløse og sultrammede barn at de øyeblikkene de føler det de opplever som lykke, ikke er verdt noe fordi det finnes mennesker som har det bedre. Blir det ikke?

Det er så hyklerisk, og ikke minst dobbeltmoralsk. Man får ikke være deprimert fordi det finnes mennesker der ute som på sett og vis har det verre enn det man selv har, men man får lov til å si seg lykkelig selv om det finnes mennesker der ute som har det bedre? Man kan ikke si at det ikke er det samme, fordi det er det. Man danner seg et bilde av hva som anses som et problem og hva som ikke gjør det ut ifra den standarden man er vokst opp med og de erfaringene man har, på akkurat samme måte som man definerer sin lykke.

7 kommentarer

Nasra Ludvigsen

13.01.2014 kl.17:53

yes

Malin

13.01.2014 kl.20:42

"depresjon, jeg velger deg!"

Teiv

13.01.2014 kl.20:56

du har sykt klare, å goe poeng!

Rikke

14.01.2014 kl.10:43

Helt på trynet. Jeg har selv vært deprimert, men er ikke enig en plass i hva du sier her. Du velger selv din egen lykke og er ingen andre som kan gjøre verken ting bedre eller verre for deg. Tenker du at det er alt annet rundt deg som bestemmer om du blir deprimert eller lykkelig, så har du allerede tapt.

amanda

14.01.2014 kl.17:46

Rikke: Jeg skjønner ikke helt om du sikter til innlegget mitt eller artikkelen? Poenget mitt er uansett bare at dersom lykke er et valg vil det jo si at deprimerte mennesker selv har valgt å være det. Psykiske lidelser kan komme av mange ulike grunner, og det er ikke alle som kommer seg gjennom det like greit og uten hjelp eller påvirkning fra det de har rundt seg - altså er det ikke like enkelt å bare velge å være lykkelig igjen for alle som sliter.

Oda

14.01.2014 kl.22:38

hele barndommen min er "fucked up", moron min tok selvmord når jeg var liten og hun var depressiv, og har derfor arvet halvparten av det. Ellers så har familien min ødelagt barndommen min med å kjefte på meg når jeg var lei, fordi jeg ikke ville gjøre noe, fordi jeg var trist, fordi jeg var irritert, fordi jeg forsåv meg på skolen, fordi jeg ikke fikk ting til på skolen og fikk til og med vite hos min egen bestefar at "jeg bare skulle glemme mamma og bare drite i henne og alt som har med henne og gjøre". Jeg fikk vite at, "pappa var en drittsekk, dum, lat, er ikke noe til sønn og bryr seg ikke". Han gjorde jo det, men pappa kan ikke vise det på den slags måter slik som andre foreldre gjør. Pappa er bipolar og har ADHD, det gjorde det delvis farlig for meg, og derfor ble jeg adoptert bort. Jeg ble spurt når jeg var ni år om jeg ville få en ny familie, men jeg takket nei fordi jeg er glad i pappa og ville ikke bo med fremmede, jeg hadde håpet om han kunne forandre seg. "jeg er ikke sur, og slutt å si at du ikke vil leve lengre, det er bare tulll!" han er ikke sur? neivell, dra meg etter armene fordi jeg ikke ville høre etter og så kjefte og rope meg 20 cm unna ansiktet mitt er ikke sur? Jeg skal si deg det at, han var egentlig ikke sur da. Bare lett irritert, og sånn skal det ikke være. Hørte barnevernet på meg, nei. Hørte de andre i familien, nei. Hørte vennene mine, nei. Hvem kunne jeg gå til da? skolen trudde ikke på meg, "pappa er den snilleste mannen jeg har møtt!" fikk jeg vite hver gang jeg sa noe. Da jeg ble 14 år, hadde jeg skrevet tre fulle dagbøker over hva pappa gjorde bare på et halvt år. 20. juli til 20. desember. Den leverte jeg inn og spurte om jeg kunne få bli adoptert, eller få bo på instusisjon(barnehjem). Jeg fikk et ja tilslutt, jeg skulle få en familie som kunne vise meg trygghet, kjærlighet og omsorg. Det gjorde meg glad, men hadde fortsatt problemer, så enda den dag i dag går jeg til psykolog pga. depresjoner og angst. har gått der nå i 3 år, er 16 år.

Depresjoner eller angst er ikke noe man velger, selvskading eller selvmord er noe man velger. Jeg valgte ikke å bli kjeftet på hver dag for den minste ting. Bli psykisk misshandlet. Jeg smilte rundt mennesker, det var bare alene og inne hjemme jeg var deppa. Skolen også noen ganger.

Jeg har angst, presentasjonsangst, sosial angst med en vri(folk jeg vet hvem er eller vet hvem jeg er er jeg redd for, eller folk generelt når jeg går ute alene) ellers går det fint, angst mot roping og kjefting. Jeg er lettskremt, fordi når man skal skremme noen så som oftest roper dem "bø" eller noe, og jeg begynner å gråte med en gang fordi pappa ropte alltid på meg.

Jeg har depresjoner fordi all den psykiske smerten familien, venner og fremmede hadde påført meg, fikk jeg ikke snakket ut om til noen. Hadde ingen jeg kunne snakke med, hadde ingen jeg kunne gå til og hadde ingen jeg kunne stole på. Jeg har også angst for å stole på noen, men jeg som er en åpen person og takket være barndommen har jeg lært meg hvor mye jeg kan stole på en person bare av å se inn i øynene demmes.

Du som leser dette, ALDRI si at man velger å være depressiv eller ha angst. Tror du virkelig vi som sliter med alt dette vil dette? svime av fordi du hyperventilere, kan nesten ikke snakke med noen uten å svette som en gris og se ut som du danser til harlem shake? Hvis du nå kan mene at man velger dette, har du virkelig ikke opplevd mye. Og til de som går til barnevernet og føler at de ikke blir hørt, SI IFRA! du kan nesten ikke forvente noe hos BV uten å spørre om det. :-)

Marlene Nilsen

15.01.2014 kl.02:33

det er nok noe å tenke over , men så er det også sånn at alle mennesker er forskjellige og takler ting forskjellig

Skriv en ny kommentar

+ legg meg til som venn
♡ Amanda
bruker denne bloggen kun til å surke over ting som irriterer meg.







hits