kvalmende deprimert

Iflge denne artikkelen er det et valg vre deprimert. Eller, egentlig skriver han at glede er et valg, men det er vel bare en litt finere mte si at depresjoner, angst og andre psykiske lidelser ogs er det ettersom man har valgt det over gleden.

Det er til en viss grad sant at man velger sin egen lykke, men det betyr ikke at man velger vre deprimert. Det er ikke noe man bevisst setter seg ned og tenker grundig over fr man gjr et klokt og informert valg;velger jeg vre deprimert, eller velger jeg vre lykkelig?Det er valg som blir gjort for deg. Genetikk, milj, oppvekst, tidligere erfaringer; alt annet enn om du selv nsker vre det eller ikke spiller inn. (Selv om det sikkert er enkelt for deg bli deprimert dersom det er nskelig, men det ser jeg ingen grunn til at du skulle finne ndvendig).

Ta deg en pause p fem minutter neste gang du begynner deppe over din egen elendighet. Forsk heller vre takknemlig for alt det du har som du ikke fortjener. Jeg gjorde det en gang, og jeg ble ikke lykkelig av det akkurat. Lever du et liv som deprimert, da ofte med mindreverdsflelse og (i alt for mange tilfeller) selvmordstanker, skal det godt gjres at du tenker snn uten f lyst til ende alt, fordi man da lett kan f drlig samvittighet fordi jeg har det ikke s flt, jeg har ingenting klage over, folk har det verre.Jeg er usikker p om det finnes en bedre mte delegge et menneske p enn fortelle at de problemene det har er ikke verdt klage over fordi det er tross alt krig i verden og sult og trke og du grter selv om du har en iPhone 5S og en familie og mange venner som elsker deg og skolegang og tilgang p mat.Det blir jo p et vis det samme som fortelle fattige, foreldrelse og sultrammede barn at de yeblikkene de fler det de opplever som lykke, ikke er verdt noe fordi det finnes mennesker som har det bedre. Blir det ikke?

Det er s hyklerisk, og ikke minst dobbeltmoralsk. Man fr ikke vre deprimert fordi det finnes mennesker der ute som p sett og vis har det verre enn det man selv har, men man fr lov til si seg lykkelig selv om det finnes mennesker der ute som har det bedre? Man kan ikke si at det ikke er det samme, fordi det er det. Man danner seg et bilde av hva som anses som et problem og hva som ikke gjr det ut ifra den standarden man er vokst opp med og de erfaringene man har, p akkurat samme mte som man definerer sin lykke.

7 kommentarer

Nasra Ludvigsen

13.01.2014 kl.17:53

yes

Malin

13.01.2014 kl.20:42

"depresjon, jeg velger deg!"

Teiv

13.01.2014 kl.20:56

du har sykt klare, goe poeng!

Rikke

14.01.2014 kl.10:43

Helt p trynet. Jeg har selv vrt deprimert, men er ikke enig en plass i hva du sier her. Du velger selv din egen lykke og er ingen andre som kan gjre verken ting bedre eller verre for deg. Tenker du at det er alt annet rundt deg som bestemmer om du blir deprimert eller lykkelig, s har du allerede tapt.

amanda

14.01.2014 kl.17:46

Rikke: Jeg skjnner ikke helt om du sikter til innlegget mitt eller artikkelen? Poenget mitt er uansett bare at dersom lykke er et valg vil det jo si at deprimerte mennesker selv har valgt vre det. Psykiske lidelser kan komme av mange ulike grunner, og det er ikke alle som kommer seg gjennom det like greit og uten hjelp eller pvirkning fra det de har rundt seg - alts er det ikke like enkelt bare velge vre lykkelig igjen for alle som sliter.

Oda

14.01.2014 kl.22:38

hele barndommen min er "fucked up", moron min tok selvmord nr jeg var liten og hun var depressiv, og har derfor arvet halvparten av det. Ellers s har familien min delagt barndommen min med kjefte p meg nr jeg var lei, fordi jeg ikke ville gjre noe, fordi jeg var trist, fordi jeg var irritert, fordi jeg forsv meg p skolen, fordi jeg ikke fikk ting til p skolen og fikk til og med vite hos min egen bestefar at "jeg bare skulle glemme mamma og bare drite i henne og alt som har med henne og gjre". Jeg fikk vite at, "pappa var en drittsekk, dum, lat, er ikke noe til snn og bryr seg ikke". Han gjorde jo det, men pappa kan ikke vise det p den slags mter slik som andre foreldre gjr. Pappa er bipolar og har ADHD, det gjorde det delvis farlig for meg, og derfor ble jeg adoptert bort. Jeg ble spurt nr jeg var ni r om jeg ville f en ny familie, men jeg takket nei fordi jeg er glad i pappa og ville ikke bo med fremmede, jeg hadde hpet om han kunne forandre seg. "jeg er ikke sur, og slutt si at du ikke vil leve lengre, det er bare tulll!" han er ikke sur? neivell, dra meg etter armene fordi jeg ikke ville hre etter og s kjefte og rope meg 20 cm unna ansiktet mitt er ikke sur? Jeg skal si deg det at, han var egentlig ikke sur da. Bare lett irritert, og snn skal det ikke vre. Hrte barnevernet p meg, nei. Hrte de andre i familien, nei. Hrte vennene mine, nei. Hvem kunne jeg g til da? skolen trudde ikke p meg, "pappa er den snilleste mannen jeg har mtt!" fikk jeg vite hver gang jeg sa noe. Da jeg ble 14 r, hadde jeg skrevet tre fulle dagbker over hva pappa gjorde bare p et halvt r. 20. juli til 20. desember. Den leverte jeg inn og spurte om jeg kunne f bli adoptert, eller f bo p instusisjon(barnehjem). Jeg fikk et ja tilslutt, jeg skulle f en familie som kunne vise meg trygghet, kjrlighet og omsorg. Det gjorde meg glad, men hadde fortsatt problemer, s enda den dag i dag gr jeg til psykolog pga. depresjoner og angst. har gtt der n i 3 r, er 16 r.

Depresjoner eller angst er ikke noe man velger, selvskading eller selvmord er noe man velger. Jeg valgte ikke bli kjeftet p hver dag for den minste ting. Bli psykisk misshandlet. Jeg smilte rundt mennesker, det var bare alene og inne hjemme jeg var deppa. Skolen ogs noen ganger.

Jeg har angst, presentasjonsangst, sosial angst med en vri(folk jeg vet hvem er eller vet hvem jeg er er jeg redd for, eller folk generelt nr jeg gr ute alene) ellers gr det fint, angst mot roping og kjefting. Jeg er lettskremt, fordi nr man skal skremme noen s som oftest roper dem "b" eller noe, og jeg begynner grte med en gang fordi pappa ropte alltid p meg.

Jeg har depresjoner fordi all den psykiske smerten familien, venner og fremmede hadde pfrt meg, fikk jeg ikke snakket ut om til noen. Hadde ingen jeg kunne snakke med, hadde ingen jeg kunne g til og hadde ingen jeg kunne stole p. Jeg har ogs angst for stole p noen, men jeg som er en pen person og takket vre barndommen har jeg lrt meg hvor mye jeg kan stole p en person bare av se inn i ynene demmes.

Du som leser dette, ALDRI si at man velger vre depressiv eller ha angst. Tror du virkelig vi som sliter med alt dette vil dette? svime av fordi du hyperventilere, kan nesten ikke snakke med noen uten svette som en gris og se ut som du danser til harlem shake? Hvis du n kan mene at man velger dette, har du virkelig ikke opplevd mye. Og til de som gr til barnevernet og fler at de ikke blir hrt, SI IFRA! du kan nesten ikke forvente noe hos BV uten sprre om det. :-)

Marlene Nilsen

15.01.2014 kl.02:33

det er nok noe tenke over , men s er det ogs snn at alle mennesker er forskjellige og takler ting forskjellig

Skriv en ny kommentar

+ legg meg til som venn
♡ Amanda
bruker denne bloggen kun til surke over ting som irriterer meg.







hits