nyttårsforsetter

Nytt år, nye muligheter... De samme, gamle (uoppnåelige) nyttårsforsettene som man begir seg ut på hver eneste januar. Mindre sukker og mer trening fra og med nyttår; det er vel noe de fleste kan kjenne seg igjen i? For mange betyr det full godtestopp, enten det er ett eller et halvt år, eller kanskje bare noen måneder. Folk som helt siden juni har snakket om at deres nyttårsforsett for 2015 er å ikke spise godteri hele året. Er det ingen som ser galskapen i det?

I stedet for å våkne en dag i mai og tenke at i dag er det dagen - fra og med i dag skal jeg spise mindre godteri!, tenker man fra og med 1. januar skal jeg ikke spise mer godteri hele det året! Hvor er logikken? Hvorfor skal man måtte vente på et nytt år før man klarer å ta tak i ting? Selvfølgelig, det er vanskelig. Vi har alle vært der hvor vi har slitt med å komme i gang med treningen, slått seg til ro med enklere løsninger som ferdigmat og lignende fordi vi ikke orker å lage mat fra bunnen av, og hvor det å ha en sunn livsstil bare virker som et evig stress. Det er med sånne ting som det er med absolutt alt annet: en plass må man begynne. Hvorfor kan ikke den plassen like greit være i dag? Du trenger ikke starte rett på med null sukker og to timer trening om dagen - begynn heller i det små. Venn deg av det du vil venne deg av, og til det du vil venne deg til. Ikke gi kroppen din sjokk ved å stoppe helt opp med de tingene du er vant til, eller å begi deg ut på nye. Kjenn dine egne grenser, og ikke press dem mer enn nødvendig. Det er det det handler om - ikke å vente i månedsvis på en mulighet for å kunne begynne å forbedre det man vil forbedre.

For min del handler nyttårsforsetter mer om å forbedre seg selv som person. Gjøre de tingene man har lyst til å gjøre og se det man vil se. Ikke brått nekte seg selv å gjøre det man liker, eller tvinge seg selv til å gjøre noe man hater. "Bli flinkere til å trene" er et realistisk mål for året, for enten man liker å trene eller ikke kan man bli flinkere. "Trene to timer minst fire dager i uka" er kanskje mer for de som allerede gjør det - ikke for den som først nå skal sette i gang med å komme seg i form. Skjønner?

Lykke til med nyttårsforsettene og takk for meg :-)

instagalskap

Hun blar febrilsk frem og tilbake gjennom de 40 nyeste selfiesene hun har på kamerarullen sin. Hva skal hun velge; hvilket skal hun gå for? Svart-hvitt eller vanlige farger? Med eller uten ramme? Kanskje det bildet blir finere om hun beskjærer det litt...? Hun prøver seg frem, og etter flere minutter med en hederlig innsats, har hun endelig bestemt seg. Vanlige farger, uten ramme. Det gjør det enklere å velge filter, tenker hun mens hun nikker for seg selv og trekker på smilebåndet.

Smilet svinner fort hen når hun innser hvilket annet stort valg hun nå står ovenfor: hvilket filter? Valencia? Amaro? Lo-Fi? Eller kanskje, mot alle odds; Toaster? Det skal se bra ut, samtidig som det skal gi flatterende lys på akkurat de rette punktene... Kanskje hun skulle tatt et bilde i svart-hvitt i stedet? Alt ser bedre ut i svart-hvitt. Hun svipper seg tilbake inn på bildene, redigerer raskt og effektivt inn den svart-hvitt-tonen hun vil ha. Perfekt!

Nå har hun kommet til den enkleste, men fremdeles ganske vanskelige oppgaven: Bildetekst. Hva skal hun gå for i dag? Hjertesorg-sitat? Ironisk sitat? Herregud-så-jævlig-deprimert-jeg-er-men-se-jeg-klarer-å-skjule-det-sitat? Mulighetene er mange. Uendelige. Det er så vanskelig. Hun har allerede brukt opp alle de gode sitatene sine tidligere denne måneden, men ennå ikke rukket å lagre seg et notat med nye til fremtidig bruk. Hun må derfor stresse seg inn på internett for å finne et brukbart et. Hun googler "love quotes" i full fart, og trykker seg inn på den øverste linken. I full fart scrollen hun nedover siden, og ender opp med et helt ok et. Love is when the other person's happiness is important than your own. Ikke for trist, og heller ikke for glad - men med en nokså seriøs undertone. Utmerket.

Hun kopierer og limer inn sitatet, og slenger med et par heldig utkårede emojis for å ikke virke for negativ. Hun ser over at alt er greit, og hun trykker "publiser". Lettelsen slipper ennå ikke taket. Nei, roen slår henne ikke før noen liker bildet.

Hun venter, venter, venter, og venter... Panikken nærmer seg. Hvorfor er det ingen som gir bildet fortjent respons?! Alt arbeidet, også til ingen nytte... Det går over til å bli pinlig. Alle vennene hennes får minst én like i minuttet. Minst. Hun kan ikke da la bildet stå der i fem minutter uten en eneste like eller kommentar, kan hun vel? Ikke sånn at de kan se det i alle fall. Det blir i hvert fall flaut. Hun slår nettet av og på igjen for å dobbeltsjekke at det ikke er der feilen ligger. Ingen endring. Hun sletter bildet igjen da det sjette minuttet har gått, med en tung sorg i hjertet og tusen spørsmål. Var ikke bildet fint nok? Var det at det var i svart-hvitt? Så hun kanskje litt tjukk ut? Hun forter seg for å sjekke. Nei, det så ut som alle andre selfies hun har lagt ut denne måneden. Hvorfor er det da ingen som liker akkurat dette bildet? Burde hun prøve igjen senere? Kanskje hun burde prøve med et annet bilde? Men tenk om noen så det hun la ut, og synes hun er teit og dum dersom hun legger ut et til nesten likt et rett etterpå?

Hun bestemmer seg for å ta kveld og prøve igjen i morgen - kanskje litt skjønnhetssøvn kan hjelpe på slik at hun ser penere ut på morgendagens selfie-jakt.



Kanskje er det litt overdrevent. Det er det jeg og liker å tro, selv om jeg kjenner flere som tenker sånn. Definerer sin egen selvfølelse ut ifra hvor mange likes de får, og hvor raskt de får dem. Hashtagger alt mulig rart for at også ikke-følgere skal kunne like bildet, selv om de liker det for hashtaggen #like4like, og ikke fordi de bryr seg om hvordan bildet i seg selv ser ut. Sletter bilder som ikke får nok likes, eller raskt nok likes. Må ha flest mulig følgere for å sikre seg mest mulig likes. Går inn i en mild depresjon når de får 60 likes på selfien de legger ut, mens de på den forrige fikk 90. Har man da blitt styggere siden sist, eller hva er greia? Noe må det jo være, for hvorfor skulle man ellers ikke få nok likes?

Herregud, for en verden vi lever i.

kvalmende deprimert

Ifølge denne artikkelen er det et valg å være deprimert. Eller, egentlig skriver han at «glede er et valg», men det er vel bare en litt finere måte å si at depresjoner, angst og andre psykiske lidelser også er det ettersom man har valgt det over gleden.

Det er til en viss grad sant at man velger sin egen lykke, men det betyr ikke at man velger å være deprimert. Det er ikke noe man bevisst setter seg ned og tenker grundig over før man gjør et klokt og informert valg; velger jeg å være deprimert, eller velger jeg å være lykkelig? Det er valg som blir gjort for deg. Genetikk, miljø, oppvekst, tidligere erfaringer; alt annet enn om du selv ønsker å være det eller ikke spiller inn. (Selv om det sikkert er enkelt for deg å bli deprimert dersom det er ønskelig, men det ser jeg ingen grunn til at du skulle finne nødvendig).

«Ta deg en pause på fem minutter neste gang du begynner å deppe over din egen elendighet. Forsøk heller å være takknemlig for alt det du har som du ikke fortjener.» Jeg gjorde det en gang, og jeg ble ikke lykkelig av det akkurat. Lever du et liv som deprimert, da ofte med mindreverdsfølelse og (i alt for mange tilfeller) selvmordstanker, skal det godt gjøres at du tenker sånn uten å få lyst til å ende alt, fordi man da lett kan få dårlig samvittighet fordi jeg har det ikke så fælt, jeg har ingenting å klage over, folk har det verre. Jeg er usikker på om det finnes en bedre måte å ødelegge et menneske på enn å fortelle at de problemene det har er ikke verdt å klage over fordi det er tross alt krig i verden og sult og tørke og du gråter selv om du har en iPhone 5S og en familie og mange venner som elsker deg og skolegang og tilgang på mat. Det blir jo på et vis det samme som å fortelle fattige, foreldreløse og sultrammede barn at de øyeblikkene de føler det de opplever som lykke, ikke er verdt noe fordi det finnes mennesker som har det bedre. Blir det ikke?

Det er så hyklerisk, og ikke minst dobbeltmoralsk. Man får ikke være deprimert fordi det finnes mennesker der ute som på sett og vis har det verre enn det man selv har, men man får lov til å si seg lykkelig selv om det finnes mennesker der ute som har det bedre? Man kan ikke si at det ikke er det samme, fordi det er det. Man danner seg et bilde av hva som anses som et problem og hva som ikke gjør det ut ifra den standarden man er vokst opp med og de erfaringene man har, på akkurat samme måte som man definerer sin lykke.

du kan ikke være tynn og stolt over det i 2012

Akkurat det er noe som irriterer meg så uendelig mye at jeg får ikke sagt det nok. Det er ikke lenger det at verden ikke klarer å bestemme seg for hva skjønnhetsidealet 2012 faktisk er for noe; det er rett og slett ikke sosialt akseptert at jeg kommer med et aldri så lite utsagn som antyder til et eller annet som har med størrelsen på kroppen min å gjøre, bare fordi jeg er lita og tynn og "har ikke noe å klage over". Hvem faen er det som tar seg retten til å bestemme sånt? Joda, det er resten av samfunnet, det.

Og det finnes faktisk ikke noe bedre eksempel for å få fram poenget mitt her enn dette: En jente av den litt større sorten bestemmer seg for å ta et bilde av seg selv i bare undertøy og legger det ut på Facebook. Hva får hun igjen for det? Joda, er hun heldig kan hun få opp til en halv million likes på bildet og flere tusen kommentarer om at hun er så forbanna modig og at hun burde være stolt over seg selv. Hun blir nærmest kjendis og får uendelig med ros og skryt over at hun har klart å holde hodet hevet og lært seg å elske seg selv, og rett og slett drite i hva alle andre synes. (Er hun superheldig kan hun til og med få enda mer ros og skryt fra selveste VG og Dagbladet, til og med!). For så vidt greit, for med tanke på all mobbingen som foregår rundt det menneskene rundt deg ser på som feite folk må man vel nesten ha litt guts for å tørre å legge seg selv ut sånn på internett.

Hva om jeg hadde gjort det samme? Hadde jeg og fått uendelig med skryt og ros og virtuelle kyss, klapp og klemmer for å ha vært modig nok til å tørre å vise meg selv sånn på selveste internettet? Kunne jeg og blitt småkjendis for å være sterk nok til å holde hodet høyt hevet, og alt det der? Nei. Jeg hadde fått tusener på tusener av kommentarer om hvor forbanna horete og løs jeg var, om jeg ikke eier skam, hva i helvete jeg tror jeg er for noe... Bare fordi jeg er naturlig tynn. Bare fordi resten av vår trangsynte verden ikke ser alt det jeg har å skamme meg over ved min egen kropp. Bare fordi jeg ikke har fett nok på kroppen til å holde meg varm ved vinterstider.

Kan noen være så vennlige og forklare meg logikken i det? I mellomtiden skal jeg kjempe for at dette skal bli skjønnhetsidealet 2013:

Og takk for meg.

du har ingenting du skulle ha sagt

Samtidig som samfunnet sier at man må være sykelig tynne for å se bra ut, sier det at man ikke har fin kropp med mindre man er litt kraftig, har store pupper og tydelige former. Samtidig som samfunnet sier du skal se så naturlig ut som mulig, sier det at du må bruke sminke for å kunne se naturlig ut. Samtidig som samfunnet sier at alle er like mye verdt, får det klart og tydelig frem hvem som skal ha mer og fortjener mer enn alle andre. Samtidig som samfunnet skal ta vare på alle de som har det vondt, forteller det deg til stadighet om alle andre som har det så mye verre. Samtidig som det samfunnet vi lever i handler om ytringsfrihet, har du ingenting du skulle ha sagt med mindre meningen din er den riktigeNår skal vi skjønne at det vi trenger er å lære oss å stå for oss selv, og drite i hva resten av verden synes?

perfeksjon

Selv om det er det vi lærer når vi er små, er det feil å si at ingen er perfekt. Så lenge du er deg er du så perfekt som du kan få det. Ikke bry deg om de kiloene fra eller til som ingen andre enn du selv ser, ta det med et smil at håret står litt alle veier i ny og ne, ikke se på deg selv som verken for høy eller for lav, og ikke heng deg opp i de små feilene du gjør i løpet av en dag som alle andre har glemt i løpet av et par minutter. Den personen du ser når du ser deg selv i speilet er en helt annen person enn den menneskene rundt deg ser. Hold hodet høyt hevet og vis at du er komfortabel med deg selv akkurat sånn som du er, for det har du all grunn til. Ta livet som en spøk, smil og vær glad. Ignorer alt vondt folk prøver å innbille deg at er sant, og ser positivt på alt så langt det rekker. Det at du klarer å være deg selv, og at du står for deg selv - det er det vi kaller perfeksjon.

Les mer i arkivet » Januar 2015 » Desember 2014 » Januar 2014
+ legg meg til som venn
♡ Amanda
bruker denne bloggen kun til å surke over ting som irriterer meg.









hits